Tuesday, February 5, 2013

I miss you endlessly



Jeg klarer ikke helt gripe at han er borte. En så stor del av tilværelsen, og det som gjorde tilværelsen bra er borte. For alltid. Jeg roper fremdeles navnet hans av instinkt, får alltid et rush på morgenen for å titte etter han i kurven (selv om jeg husker alt før jeg gjør det). Jeg er glad Baileys har det bra nå, og han kunne ikke gjort avlivningsvalget lettere for meg enn han gjorde. Jeg savner han, veldig. Vi har mange dyr, og Aliia gikk bort tidligere denne måneden... men det var likevel Baileys alene som var min baby og beste venn. Jeg og Rino har med tiden blitt utrolig glad i den lille skrukkete katten, og jeg tror jeg kommer til å slite med tapet lenge. Jeg har liksom ikke noe å gjøre lenger? Jeg pleide å tenke på han mens jeg var på jobb, tekste Rino når han var hjemme om at han måtte fôre Baileys, og hvor viktig alle de små tingene var. Han var jo 100% som en baby som trengte pass og pleie. Nå har jeg masse kattemat stående, som Baileys aldri fikk spist. Selv godterikista han fikk til jul er ikke tom engang. Ååh, Baileys, kan ikke du reinkarneres til en liten skrukk igjen og komme og bo hos meg?

6 comments :

Circium said...

Åå <33

Villfaren said...

<3

Fainting Spell said...

Arevya said...

Får helt vondt inni meg av dette ): Kondolerer så mye!

Christiane said...

dette gjør vondt å lese. du må bare vite at du gjorde det som var best for ham. du kunne ikke vært en bedre venn eller mor for han enn det du var og fortsatt er. håper ting blir bedre for deg. <3

Lene said...

Kanskje det er akkurat det an gjør, plutselig en dag har du en liten skrukk som minner deg så mye om han at alt ikke blir bra, men bedre og kanskje litt lettere. Massevis av kjærleik! <3