Sunday, July 1, 2012

Baileys

Dette er bilder av den dagen Baileys var på sitt sykeste. Her sitter han i fanget mitt slik han satt i flere timer i strekk. Vi gråt sammen og hadde den alvorlige samtalen om avlivning. Vi tok også en telefon til veterinæren for å råde oss.


Vi har ikke hatt Baileys i lange tiden, egentlig, men det er ikke noe dyr jeg er blitt så godt kjent med som med ham. Jeg leser på ham når han har vondt og jeg følte at mitt kjennskap til Baileys var vitalt i avgjørelsen om å avlive ham.

De fleste skjønner at når en katt bæsjer suppe, nekter å spise, har feber og hovne hinner på øynene, at han er syk. Men det er ikke alltid like lett å lese grad av smerter de går igjennom. Jeg visste at Baileys virkelig hadde vondt den dagen, og det var derfor jeg gråt. Han kviet seg til å gå på do til og med, og ble sittende i gangen utenfor doen. Han stod til og med lenge inne i doen før han turde å gjøre noe.

Det var knapt noe annet enn galle.

Det var tirsdagen. Onsdagen skulle jeg jobbe tidlig og vi hadde planlagt å reise en tur til sverige på ettermiddagen. Planene så ut til å endre form da vi diskuterte drop-in avlivning på onsdagen. Uansett hvor høyt jeg ønsket å være der med Baileys i de siste minuttene kunne jeg ikke la min egen egoisme få oss til å vente enda en dag til torsdag, eller til onsdagskvelden. Jeg kan ikke måle min egoisme og hans smerte sammen, det er ikke diskuterbart engang. Jeg hadde bare et bittelite håp om at han skulle bli bedre. Jeg fikk i ham til morfinbasert smertestillende i håp om at natten skulle gå lettere, også i tilfelle han skulle sovne inn.



Vi brukte natten til onsdagen på å overvåke Baileys og atferden hans for å se i hvilken retning vi styrte mot. Baileys var oppe flere ganger på natten for å gjøre sitt fornødne (ikke for å nevne alle gangene han i desperasjon har bæsja PÅ skoene mine!!). Etter en tung natt i armkroken min (dog ikke så tung som den for et år siden, hvor han slet seg igjennom pustevansker i flere timer), stod vi opp klokken 0600. Baileys hadde sett sola i vinduskarmen; og det var det vi våknet til. Baileys som satt og sola seg. Noe hadde skjedd i løpet av natten. Appetitten var på topp og Baileys slukte i seg en boks med kattemat. Han drakk en halv kopp med vann og la seg til å sove igjen. Torsdagen fortsatte slik, og Baileys fikk mer og mer energi til å løpe rundt. Avføringen var ikke bedre, men han hadde ikke feber. Alle planer om avlivning ble lagt på is i gleden over at han var bedre.

Neste morgen satt han igjen i vinduskarmen. Han var frekk nok til å drikke av vannglasset mitt til og med. Han høynet matmengden. allerede i dag har han spist to bokser med mat, drukket betydelige mengder vann, og avføringen hans hadde i går kveld klumper! Ingen har noen aning om hvor sensasjonelt det er, for Baileys har en sliten lever og slitent tarmsystem, det er sjelden(!) han har noe som er tilnærmet klumper.

Baileys er altså ikke avlivet. Han har det fint. Han har nettopp vært dødssyk og det har hjulpet oss med å bli mer bevisst over hans situasjon og vi har blitt mer avslappet rundt den avgjørelsen vi snart må ta.

Jeg hadde ikke klart å tilgi meg selv om Baileys skulle dødd i smerter en av de nettene. Men om han dør nå, nå som han ikke har smerter, da er det greit. Helst vil jeg ha ham i armene mine, og fortelle ham at det ikke er noe å være redd for. Jeg er ikke redd lenger. Jeg er klar for å gi fra med babyen min.

//Baileys is not dead. He fought through though pains, but was suddenly better assumedly because I gave him some morfin-based pain-killers. He is doing good right now, his appetite is good enough for him to gain some more weight. The issues he had while he was ill is gone and everything seems to be fine. We are more aware now though, of the decisions we have to make in near future. It's ok though, cause I'm not afraid anymore. I'm ready to let my baby go.//

11 comments :

Circium said...

Åå <3

Annaal said...

Da var det nok ikke hans tur denne gangen. Gleder meg at han er bedre, og håper at han fortsetter å være i god form!

Octapolis said...

all best for both of you!

Octapolis said...

all best for both of you!

Ms Freezing North said...

klem til dere < 3

Lene said...

<3

Vardøger said...

Det er bra han er bedre :) Jeg håper det beste for han og att han ikke har noe smerter fremmover.

Som Anna sa, det var vell ikke hans tid helt enda.

Gabriel said...

glad that he's better. a hug for you both.

Arevya said...

Herregug jeg satt med klump i halsen og leste og ventet bare på at du skrev at han sovnet inn... Ble så glad når han var bedre! Håper formen hans bare går oppover :)

Er han gammel, siden du sier at du er klar over at han kanskje må avlives i nær fremtid? ):

Catharina said...

Tusen takk alle sammen! ♥

Arevya: Han er 12 år gammel, og sphynxer har det med å bli rundt 10 år. Han er gammel og har et litt tungt liv bak seg som har lagt påkjenninger på kroppen hans. Det virker som om jeg har klart å noenlunde løse det med å gi han masse varierende mat. Bløtt, og ikke hardt. Han har slitne tenner :')

Han er seg selv igjen, men jeg er forberedt på at han fort kan bli syk igjen.

Agonee said...

<3 Tenker på Baileys