Monday, January 23, 2012

Hvem er vi?

Jeg liker å leve. Jeg hadde tryglet på mine knær om noen hadde intensjoner om å ta mitt liv. Jeg lever så rikt at jeg i et resonerende øyeblikk mener at jeg ikke hadde vært klar til å omslukes av frykt. Frykt for det ukjente. På en annen side lever jeg så enkelt at jeg aldri i verden kunne tenke meg å ønske eller be om mer. Jeg er klar. Jeg hadde vært klar.

Hvem er jeg? Jeg er et menneske likt mange andre, men mine særegenheter syns først imøte med andre mennesker. Jeg er den jeg er igjennom andre mennesker. Jeg eksisterer ikke som det menneske jeg selv kjenner meg som før jeg kjenner andre. Jeg kjenner meg selv igjennom andre mennesker. Det gjør vi alle.

Jeg er ikke mennesket som tror jeg har alt. Jeg er realisten som gjør små gleder store. Jeg tror jeg kunne hatt det fint uansett hvor jeg var, eller hvem jeg var.

Til en viss grad. Hvis min egen sønn hadde blitt lemlestet og robbet for øyne og genitialer hadde nok saken blitt en annen. Er ting forutbestemt? Hvis det finnes himmel og helvete er jeg ikke i tvil om at den eksisterer blandt mennesker på jorden. Vi skaper vår egen lykke, men kan noe, om så "the butterflyeffect" forandre på sjebnen om så den eksisterer eller ikke?

Det er som å være gal og innse at man er det. Er man fremdeles gal da? Hvordan kan mennesker innse sitt temperament eller hat til folkegrupper og likevel fortsette å hate? Hvorfor vil en mann elske sin sønn og alikevel være kapabel til å ta livet til en annen gutt? Hvordan kan et menneske ta imot hjelp fra en heksedoktor for å ytre sitt eget velbefinnense, hvor boten er flere barns liv? Hvordan kan vi hate og elske så mye på samme tid?

Vi eksisterer kun i himmel eller helvete. Himmel eller helvete gjennom mennesker. Vi eksisterer ikke uten.

Synsing på gang. Rino spiller Splinter Cell og vi har nettopp tatt en dassedag med filmen "The Man Who Wasn't There" som jeg forøvrig likte kjempegodt.

2 comments :

Annaal said...

En meget interessant ting å diskutere akkurat det her.

Typing-inthebasement said...

Det er inntresangt og tenke på men allikevel forvirrende.