Wednesday, September 29, 2010

Oddmund, én gang til

Da vi var i 70'årslag hos bestemor Grete(I april 2009 en gang), skapte jeg et nytt bekjentskap.

Oddmund
Jeg har aldri før følt at jeg har blitt så varm i nærværet av noen før. Varm i hjertet av psyken. Jeg har aldri kunnet stirre noen inn i øynene før, slik et barn gjør. Aldri før følt meg så betydningsfull som da han viste engasjement.
Og ikke minst følelsen jeg fikk da denne tilsnelatende kloke mannen brukte navnet mitt.

Oddmund er en svær kar på niogseksti(69). Han har grått hår som ligger i en krone fra tinning til tinning. Han har gyllenblek hud og er en beskjeden eier av skjeggvekst. Dvs, noe godt trimmet skjegg og bart om kjeve og hake.

Han hadde alvorlige sorte øyne, og holdt en saklig tone til en hver tid - med et lite smil på lur.
Oddmund satt staselig og avslappet bakoverlent i stolen. Godt mulig han ikke eide mulighet til noe annet med den enorme magen han foldet hendene rundt. Han hadde på seg den indianer-brune dressjakken sin innendørs.

Grete introduserte meg som Rino's kone. Oddmund tok ikke spøken, så hun forklarte at jeg da var forloveden hans. Oddmund snakket fort og seriøst, for så å stoppe for en tanke og pustepause før han konkluderte: "ja, ja" og var enig med seg selv. Han mente det var tidlig for oss, men likevel sunt om vi var klare. Modernisme, sa han. Jeg snudde meg mot ham først da, og sa hei. Lente meg over bordet og introduserte meg. Grete rettet på meg, jeg er nokså sikker på at hun var beruset sånn i ettertanke. For jeg måtte introdusere meg ordentlig: jeg var kona til Rino.

Oddmund gav meg inntrykk av å være en svært klok, gammel mann. Men også modernisert. Ikke bare på grunn av det første tilfellet. Men senere så snakket vi om tattoveringer. Hvor han da forklarte at datteren hans hadde vist en tattovering for ham for år tilbake. Han med sine eldre år refererte til sjømenn og horer når det gjalt tattoveringer, helt til han åpnet øynene og så at det er helt normalt i denne opplyste tid og at det faktisk er litt stilig.

Oddmund viste interesse og kunne stirre meg mildt inn i øynene, som et uforstyrret barn. Oddmund er alt annet enn en konservativ mann.


Han hadde skrevet et kvad til Grete, som han fremførte. Rino filmet, så om jeg noengang får lastet det opp på nett, så kan jeg publisere det her. Jeg syns bare det var så ærebødig av ham å faktisk stå der og synge ut et selvskrevet kvad i høy røst.

Oddmund brukte navnet mitt og han trengte ikke spørre om igjen om hva jeg het. Noe de aller fleste andre folk må.

Oddmund har vært teaterdirektør og regissør, men i sine senere år var han lærer. Stemmen hans var så rask, så dyp og ordene virket så perfeksjonistisk nøye valgt. Den mannen er et forbilde for meg og jeg håper jeg kan treffe ham igjen.

(originalt postet 10.04.09) 

Har du noengang truffet et menneske som har gitt deg et så sterkt intrykk at du følte for å meddele det?

2 comments :

Mette said...

Ååååh. Blei nesten litt betatt av denne "Oddmund" nå.

Jeg har aldri møtt noen som har gitt meg et sterkt inntrykk. Tror jeg.
-Antageligvis ikke, siden jeg ikke husker det.

Catharina said...

ååh, ja og vet du hva? det er lenge siden jeg traff Oddmund, det er over et år siden. Men for ikke så lenge siden så hadde han visst snakka om meg med bestemoren til Rino, og hu hilste spesifikt fra ham til meg <3