Sunday, July 5, 2009

15 linjer

1. Jeg bor ca på Jessheim.
2. Jeg bor altså på gård sammen med familien til forloveden min.
3. Jeg kan finne noe positivt i delvis alt negativt.
4. Jeg er en smule materialistisk.
5. Jeg ser ikke på egoisme som en negativ ting.
6. Jeg er filmoman (Filmentusiast(?)).
7. Jeg liker å tro at jeg er reflektert.
8. Jeg har en type sosial angst, men trives slik.
9. Jeg er et kattemenneske(dvs, favorittdyr)
10. Jeg er Star Wars fan til de grader. Og tør ikke foran andre Star Wars fans innrømme at jeg også liker Star Trek.
11. Jeg har brista/brukket ryggen med aldri dratt til legen for det.
12. Jeg er en kritiker på heltid.
13. Jeg har vært kristen av eget valg. Døpte og konfirmerte meg da det var tid for det og gikk ut av det da den tiden kom.
14. Jeg liker å vite ting.
15. Jeg er selvlært tegner. Også i photoshop.

Fortell noen linjer om deg selv?

5 comments :

Anonymous said...

8. Jeg har en type sosial angst, men trives slik.

Kan du utdype det? Jeg spør for å lære, fordi jeg finner det interessant å høre hvordan andre som har sånt og lignende opplever det fordi jeg muligens har noe sånt selv ^^,

Altså i hvilken grad og hvordan merker du det, f.eks?

Catharina said...

Jeg er slik at jeg helst ikke ønsker å omgås mye mennesker. Det er helt greit å være blandt mennesker, men problemet mitt er vel at jeg setter meg selv i fokus. Jeg innbilder meg at jeg er et midtpunkt. Ikke bevisst, som regel. Bare slik at jeg blir nervøs fordi jeg tror alle folk stirrer på meg, eller tror ting om meg. Jeg gjør alt for å ungå å måtte si et vanlig "hei" til et menneske. Derfor er skolen ganske hard for meg. Det blir jo bare å hoppe i det, og jeg er ikke sikker på hvilken annen måte jeg kan beskrive det på. Jeg er ikke sosialt redd når jeg vet jeg har kontrol. På skolen kan jeg godt reise meg å snakke i timen. Men frykten min ligger vel helst i det å snakke til folk. Derfor er jeg ikke så glad i å holde en samtale gående uten grunn, siden det på en sær måte skader meg.

Jeg er glad for å bli utfordret på en måte, så jeg trives slik. Jeg er glad for å ha det slik, for om jeg ikke hadde det slik ville jeg ikke tenk på det. Det er ganske slitsomt til tider, men innerst inne syns jeg jo samtaler er en givende ting.

^^
Jeg vil påstå at min versjon er mild. Men et lite problem er jo et problem som må få fokus, så.

Hvordan opplever du din angst?

Anonymous said...

Det er noen lunde det samme med meg som med deg, jeg lar ca alltid være å si hei av meg selv til noen, og jeg starter omtrent aldri en samtale. Liker nok best å være i samtaler som inkluderer mer enn to (med mindre jeg kjenner personen så klart) fordi jeg liksom har en unnskyldning da til å snakke mindre pluss at ikke jeg har ansvaret alene for å holde i gang snakkingen. :b

Men det er ganske ubevisst for meg også, jeg tror automatisk at alle følger med på hva jeg gjør og sier, dømmer meg og lager en mening etter et par sekunder. Det hender jeg går å tror at "h*n syntes helt sikkert at jeg var helt rar" mens jeg senere kan få bekrefet det stikk motsatte, f.eks. Det er jo bare inni hodet, men det er sterkt nok til at jeg ikke klarer å slå meg til ro med det faktumet.

Men det stressende er at hver gang jeg eksponerer meg og omgås fremmede, så blir jeg veldig fokusert på å se "ok" ut. Så jeg må liksom hele tiden tenke på hvordan jeg fremtrer.

Det ble vel litt langt fra min side, men det blir ofte det når man skal forklare sånt :p Kan jeg spørre hvor lenge du har slitt med det? Har du fått noe (behandling) for det evt?

Catharina said...

Det høres ut som vi har noenlunde det samme, ja : ) Jeg lurer på om flere har det slik for på en side, så føler jeg meg ikke unormal.

Jeg har slitt med det, skal vi se. Overaskende nok kom det snikende på meg da jeg var 16. Jeg har alltid vært utadvent og ønsket oppmerksomhet og slikt, men det vendte brått. Jeg har ikke fått noen behandling for det spesifikt, men det var først da jeg snakka med psykologen min at det ble stilt et alternativ til at jeg kanskje hadde en type sosial angst.

Hvor lenge har du hatt det sånn? Hvordan takler du det, og har du fått noen, eller får du noen behandling for det?

Anonymous said...

Beklager for at jeg svarer sent, men her kommer det ^^

Jeg har nok hatt det i ganske mange år, egentlig siden barneskolen, men det ble ikke et ordentlig problem før ungdomsskolen. Før kunne jeg fint gjøre de tinga selv om jeg syntes det var litt ubehagelig, men nå er det sånn at jeg ikke engang vil utsette meg for det fordi jeg vet jeg hater det.

Så jeg takler det på en gangske dum måte, egentlig, fordi jeg lar være å utsette meg for det, jeg gjør ting sammen med noen jeg kjenner godt og er trygg på så jeg har en unnskyldning til å gjøre det alene samtidig som jeg vet jeg har en til å "ta meg imot". Men jeg forsøker jo å endre mønsteret.
Har prøvd kognitiv terapi som det heter, men det eneste det var godt for var egentlig at jeg forsto mye mer om hva det dreide seg om. Men for all del, det er jo en god begynnelse. ^^

Har du noen andre problemer eller diagnoser, forresten? (Det har ofte sammeheng, har jeg merket). Har du gått til psykolog lenge? Bare si hvis du jeg stiller for private spm nå :p