Friday, April 10, 2009

Oddmund

Da vi var i 70'årslag hos bestemor Grete, skapte jeg et nytt bekjentskap.

Oddmund.
Aldri følt at jeg har blitt så varm i nærværet av noen før. Aldri kunnet stirre noen inn i øynene før slik et barn gjør. Aldri før følt meg så betydningsfull som da han viste engasjement.
Og ikke minst følelsen jeg fikk da denne kloke mannen brukte navnet mitt.

Oddmund er en svær kar på niogseksti(69). Han har grått hår som ligger i en krone fra tinning til tinning. Han har gyllen blek hud og er beskjedent eier av skjeggvekst. Dvs, noe godt trimmet skjegg og bart om kjeve og hake.

Han hadde alvorlige sorte øyne, og holdt en saklig tone til en hver tid. Med et lite smil på lur.
Oddmund satt staslig og avslappet bakover i stolen. Godt mulig han ikke eide mulighet til noe annet med den enorme magen han foldet hendene rundt. Han hadde på seg den indianer-brune dressjakken sin innendørs.

Grete introduserte meg som Rino's kone. Han tok ikke spøken, så hun forklarte at jeg da var forloveden hans. Oddmund snakket fort og seriøst, han stoppet opp og pustet med "ja, ja" og var enig i seg selv. Han mente det var tidlig for oss, men likevel sunt om vi var klare. Modernisme, sa han. Jeg snudde meg mot ham først da, og sa hei. Lente meg over bordet og introduserte meg. Grethe rettet på meg. For jeg måtte introdusere meg ordentlig, jeg var kona til Rino.

Oddmund gav meg intrykk av å være en svært klok gammel mann. Dog også modernisert. Ikke bare på grunn av det første tilfellet, men senere så snakket vi om tattoveringer. Han forklarte da at datteren hans hadde vist seg med tattovering for ham for år tilbake. Han med sine eldre år refererte til sjømenn og horer når det gjalt tattoveringer, helt til han åpnet øynene mer og så at det er helt normalt og at det faktisk er litt stilig.
Oddmund viste interesse og kunne stirre meg mildt inn i øynene, som et uforstyrret barn.

Han hadde skrevet et stev til Grete, som han fremførte. Rino filmet, så om jeg noengang får lastet det opp på nett, så kan jeg publisere det her. Jeg syns bare det var så ærebødig av ham å faktisk stå der og synge ut et selvskrevet sted i høy røst.

Oddmund brukte navnet mitt og han trengte ikke spørre om igjen om hva jeg het. Noe de aller fleste andre mennesker må.

Oddmund har vært teaterdirektør og regissør, men i sine senere år var han lærer.
Stemmen hans var så rask, så dyp og ordene så perfeksjonistisk nøye valgt.
Den mannen er et forbilde for meg.
Jeg håper jeg kan treffe ham igjen.

1 comments :

Katrine T.J. said...

Å! Det er så utrolig inspirerende å møte sånne folk :D!