Monday, April 6, 2009

Detaljert drøm - Invasjon

Jeg drømte at jeg var regissør sammen med kjæresten min. Vi skulle filme til sjøs og trengte båt, så vi var på en båtmesse sammen med crewet vårt for å finne en passende båt.

Vi var i et kjempegammelt bygg hvor vi hadde funnet den perfekte båten. En ekspert viste oss rundt på en overfladiske lille båten som viste seg å være mer enn vi kunne drømme om. Det var mørkt i salen, så vi fikk se hvordan alle lysene på båten ville gjøre arbeidet vårt supert. Men den enorme døra i den nordvestre delen av salen var åpen, og lyset fra den enda større salen slepte seg langs gulvet og gav oss noe instinkt på hvor vi i det hele tatt var. Jeg ble glad og varm inni meg av tanken. Jeg så for meg oss alle legge oss til å sove ute til havs etter en lang dag. Levde meg inn i følelsen som om jeg drømte i drømmen.

Jeg ble plutselig vekket av en alarm. Jeg skjønte ikke hva som skjedde, men vi ble ført ut av den store mørke salen vi befant oss i.

Det er mørkt ute, og jeg kan se ut igjennom de enorme kirkeaktige vinduene i det gotisk-inspirerte bygget at det snør under lyset av lyktestolpene. Folk stresser rundt meg, og vi var jo ikke alene. Militærfolk, slik man kun ser i film viftet oss nedover salen med deres hanskekledde høyrehender. Det tok noen kjappe blikk før man innså at de bar rifler i den venstre, de var kromme i ryggen og gav oss ingen god følelse idet vi stresset. Barn gråt. Jeg så en liten gutt som stirret med tårevåte øyne fortvilet rundt seg idet folk føk forbi. Det skar i hjertet mitt.

Jeg overhørte en hysterisk kvinne. En kvinne som skrek ut om alt hun visste og påstod.
Jeg husker ikke ordrett hva hun sa, men hun gav meg en snev følelse av at jorden var blitt innvadert med aliens.

Jeg løp nedover med mengden. Salen var stor og kirkeaktig. Det var lange benker på vår høyre side som fylte hele salen. Vi holdt oss i en smal passasje til venstre. Lysene var sterke, men ikke vonde. Vi løp like under de gotiske vinduene.

Foran oss ventet en smal liten gang. Folk løp innover i bygget hvor jeg løp ut. Jeg kom meg like innenfor åpningen til gangen hvor jeg følte jeg eide mer pusterom. Dette rommet var mørkere. Det var en benk som fulte veggen like foran meg. Rommet var ikke mer enn 8 meter bredt, og helt mot høyre, lengre opp enn veggen med benken var det toalett. Toalettene var gjort om til sykestuer. Smale. En pasient og to pleiere. Jeg så tydelig på pleierene at de ikke ante hva som var skjedd. De hadde fått en pasient uten å ane noe om hva som feilte ham. Han lå der og vred seg. Huden hans var ildrød, som djevelens og feberen silte av ham.

Dette var raske og nesten underbevisste observasjoner mens mine handlinger gjorde sitt. I det jeg kom innenfor gangen var det noen foran meg, en dame med kåpe som begynte å rive i plankene under benken. Hun klarte såvidt å lage et hull inn dit, så jeg fikk se at det var rom nok som et kott. Hvor muligens et halvt dusin kunne gjemme seg. Jeg hjalp henne.

Den store døren i andre enden av salen som vi hadde kommet igjennom da vi forlot båtmessesalen var blitt låst og forseglet. Den braste opp og et enormt uhyre viste seg krommet i døråpningen. Hylene dens skar frykten gjennom kroppen. Jeg hadde aldri før hørt eller fårestilt meg noe lignende. Folk skrek, og det var fremdeles uforståelig mange mennesker i den kirkeaktige salen med benker.

Adrenalinet kicket meg, og idet jeg skulle dra meg selv igjennom det lille bullet i veggen ble jeg spist. Jeg vet ikke hva jeg ble spist av, men i sekundet før jeg døde så jeg at det var en skapning dobbelt så stor som meg selv, men som ikke kunne måle seg med størrelsen til monsteret i den store saldøren.

Déjà vu.
Jeg drømmer igjen. Alt skjer om igjen. Jeg vet ikke hvorfor men jeg har opplevd dette før. Denne gangen er jeg ikke meg selv. Jeg vet ikke hvem jeg er, men jeg har opplevd dette før. Alt gjenntar seg, jeg ser ut av vinduet, damen skriker og de militærkledde mennene vinker oss mot nord i salen. Jeg ser den lille gutten og løper bort til ham og forteller ham i hast at jeg vet hvordan vi kan komme oss ut derifra. Jeg introduserte meg og fikk vite hans navn. Jeg løp med hands hånd i min mot den mindre gangen.

Det var først denne gangen jeg egentlig fikk se pasienten på toalettet. Det stod et exit skilt på den veggen ovenfor meg til høyre for toalettet. Det var ned til parkeringsplassen. Kaoset fortsatte, men denne gangen hadde jeg ikke sumlet. Jeg hadde masser av tid. Det var enda kanskje 20-30 sekunder før monsteret braste igjennom den forseglede døren. Og det jeg hadde god tid til å gjemme både meg og gutten. Jeg får brast meg inn og bøyd plankene tilbake guttungen klamrer seg intil meg.

Jeg kommer på at forrige gang jeg hadde opplevd dette, så hadde mindre krabbelignende raske dyr på omlag en meter i diameter kommet inn sammen med det uhyggelige monsteret. Jeg trengte et redskap å forsvare meg selv og gutten med så jeg løpt ut av gjemmestedet vårt igjen. Jeg fortalte gutten at han måtte bli der hvor han var trygg, men han ville bli med meg.

Jeg løp bare de få meterene bort til sykestuen og ba om noe hardt noe. Jeg fikk et ubeskrivelig redskap på kanskje knappe 30 cm som jeg kunne slå med. Guttungen står fremdeles foran veggen, det vi gjemte oss idet jeg returnerer.

2 av disse krypene kravler på gulvet og det viser seg at ting ikke har gjentatt seg på slik måte jeg trodde det ville. Det er ikke så mye kaos der i gangen lengre. Folk løper ikke igjennom for å komme til parkeringsplassen, men vi hører løpingen og skrikingen like i nærheten. Jeg slår den ene av de to krypene under meg før jeg hopper over den andre. Jeg er vimsete i hodet og sansene mine er ikke så gode som jeg husket dem som. Jeg løper mot gutten og sier at vi heller får komme oss ut. Jeg ergrer meg over at jeg allerede har glemt guttens navn.

Vi løper rundt hjørnet og til venstre ned mot parkeringsplassen. Det blir kaldere og mørkere ettersom vi kommer nedover. Folk skriker og folk prøver forgjeves å komme seg ut med bilene sine. Andre mennesker blir spist av slike vesner dobbelt så store som oss. De er mørke. Utydelige. Jeg får ikke mer enn et glimt idet jeg begynner å løpe langs veggen i parkeringsplassen. Mot venstre, så vestover og deretter skarpt mot høyre før vi er utendørs. Jeg holder hardt om guttens hånd. Lyset fra gatelyktene blender oss og det snør mer enn tidligere. Millitærfolk løper i rekker og evakuerer folk. De viser biler veien og blir kvitt aliens.

Jeg tenker fort at hvis jeg og guttungen kommer oss over en av de ventende snøhaugene så kan vi jo alltids grave oss ned i snøen så vi ikke blir sett.
Parkeringsplassen lå noe nede i etasje, så det er slakke oppover bakker og snøfonner på alle kanter. Bilene kjører i kaos frem og tilbake og folk skriker fremdeles.

Så fort jeg finner sjansen drar jeg med meg gutten rett frem og mot høyre. Det er nesten som om han flyr, for han klarer ikke holde opp med min fart. Opp den ene haugen hvor vi blir stoppet av kratt, ned igjen for så opp på den andre. Venstre høyre. Der! Den perfekte gropa å legge oss i. Like før jeg når toppen av knausen jeg skal kaste meg ned fra løper det 5 menn i mot oss. De er røde. Smittet. Mennene ser ekstremt bekjente ut, og prikk like alle 5. Jeg klarer ikke huske hvem det kan være.

Vi snur brått idet de kommer mot oss og vi skiller vei, vi rett frem og de mot høyre lengre bak over på et jorde.
Militærfolk omringer meg og gutten og jeg blir tvunget ned. Jeg holder ikke lenger hånden hans.
Jeg forstår da i forferdelse at jeg faktisk var blitt bitt. Jeg var blitt smittet da jeg dumdristig hoppet klønete over den ene krabba.
Guttungen forteller mennene i all kaosen at jeg er snill, at jeg har reddet ham. Jeg svarer den lille gutten: Jeg er ikke den du tror jeg er.

Plutselig våkner jeg spendt fast på et bordt. Bordet står nesten loddrett og en god venn av meg sitter foran meg på en stol foran en computerskjerm. Det er Michael. Vi er i en sykestue.
Jeg er i svima og momler endel jeg selv ikke klarer å sette ord på. Jeg tenker på den lille gutten, men får ikke fram et eneste ord som kunne hjulpet meg med å få rede på om han var trygg eller ikke.

Jeg har vondt i hele kroppen og sier døsig til Michael: Nei, kvel meg heller.. kvel meg heller.
Michael svarer: Det er det jeg er iferd med å gjøre.

Michael bruker nevene om strupen min der vi nå står mot hverandre. Jeg får ikke sett meg selv, men jeg er sikkert blodrød som djevelen. Marskinen til høyre viser en måler over hele skjermen. Det blir grønt de gangene jeg får luft inn i lungene, og rødt når den forsvinner ut. Skjermen blir bare mer og mer rød.

Tårene mine triller. Michael sier han er lei for det. Svett som jeg er blitt av feberen kysser jeg han på pannen og sier jeg er glad i ham. Michael svarer:
Jeg er glad i deg også John.

Jeg dør.
Jeg er livløs i noen sekunder som føltes som en evighet.

Og jeg våkner idet jeg gisper etter luft.

3 comments :

Anonymous said...

shit, du hadde den kuleeste og fineste bloggen jeg har sett ! stå på videre, den var utrolig fin ^^

Katrine T.J. said...

WOW! Du burde skrive bok! Så utrolig bra skrevet, følte det nesten som om jeg var der selv og kunne høre og føle alt sammen!

Syns det er gøy når man har så detaljerte drømmer og man husker det :D!

More, please? [^^]

maerii said...

herregud for en drøm, fikk helt angst vett ._.
utrolig bra skrevet btw ! : D