Sunday, March 22, 2009

Barnas evne

Jeg savner å være barn.
Jeg savner å kunne stirre rett inn i et menneskes øyne uten å føle meg flau.
Den evnen kun et barn eier. Å føle seg helt fri for dom og hat.

Plutselig finner du deg selv lekende med en dukke ved sidenav ei skolevenninne.
Fra den dag er dere bestevenner for alltid.
Man eier ikke fordommer, og velger ikke å dømme andre. Det å få venner er raka vegen.

Det er ingen nedverd å være jente, for jentene var like mye verdt som guttene. Selv om man var redd for gutte- og jentelus, da. Man kan være den man selv er.

Den man blir.
Og man trenger ikke føle ubehag i kropp og sjel. For alt er så fredelig: Man har ikke mensen, man er ikke forelsket, man har ikke masse lekser som må gjøres og en tenker ikke på økonomi. Det eneste man kanskje tenker på det den nye bamsen man ønsker seg, eller den nye historien man dikter opp til morgendagens rollespill.

Jeg savner å være liten. Bli likt av alle og føle meg fri. Med årene begrenses alle de engang så mennesklige innstinktene. Det å kunne stirre noen inn i øynene. Se rett inn i deres sjel og dele deg selv med dem.

2 comments :

Wgokke said...

så søtt innlegg : D

Katrine T.J. said...

Jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg savner den tiden, mye av den i hvertfall. Har tenkt så mye på det i det siste, og jeg blir trist av tanken på at det er over og at jeg ikke kan gå gjennom denne tiden igjen :(

Nå er det ikke lenge igjen til man blir dyttet ut i "det virkelige livet", enten man vil det eller ikke. Uff...

Håper du har en fin dag ^^

Klem <3 :)