Friday, November 21, 2008

Ozzy

Ozzy er delvis min katt. Du skal få en kort oppsumering av hans liv slik vi kjenner det.

Den 29 Juli dro vi alle hjem fra hytta i Tjøme. På veien hjem hentet vi en liten kattunge som vi hadde avtalt siden før vi dro på hytta. Bildet viser vårt første møte med det lille nøstet. Også sammen med mamman sin.
Vi startet reisen og Julian ville ha buret i fanget. Etter han ikke orket mer tok jeg over. Stakars lille kattungen som hveste mot oss og var livredd. Bilturen likte han heller lite.
Stakkaren var vettskremt da vi kom hjem også. Ingen av oss som kunne få ham ut derifra. Likevel fikk jeg straks tilliten hans, og den første natta sov han på mitt og Rino sitt rom.


Den første tiden viste han frykt og sinne. Han var god til å forsvare seg selv, men kanskje innerst inne bare leken. Ozzy begynte straks teroriseringen av huset og alle i det her på vår gård på Brårud. Først var det den minste hunden, Rinabell. Han tok seg den friheten til å ligge i timesvis under spisebordet for å vente på at hun skulle gå fordi. Da han skulle skremme henne skikkelig. Noen ganger lurte jeg på om han virkelig kunne være så ond, eller om han hadde genial humor. Det har jeg enda ikke fått svar på.

Etterhvert begynte han på større oppgaver som Qiara og deretter Ariel. Dette fikk han til med glans. I mellomtiden spøkte Rino med at han hadde drept en hest. Skulle ikke forundre oss mer enn om akkurat det, faktisk skjedde. Og, vel ja, Ozzy endte opp med å bølle rundt med hestene også.
Den første tiden sammen med Ozzy var det vanskelig å ville kalle ham 'Ozzy'. Han kledde så mye bedre å bli oppkalt etter en terrorist.


Ozzy ble etterhvert en veldig sjarmerende kattunge. Tullete hele tiden. Og sov han ikke på rommet en natt døde han nesten av kosmangel dagen etter.
Nettene med ham var koslige, dog plagsomme. Den lille tassen skulle ligge helt oppi ansiktene våre og sikle. Han skulle også 'ordne' håret, som jeg likte å kalle det. Tulle seg inn i det og kose hodebunnen vår med potene. Håret til Rino var jo ideelt som både lekekammerat og seng. Han elsket å okkupere putene våre også.

Jeg og Rino fikk bare sterkere og sterkere forhold til Ozzy. Og jeg fikk spesielt god kontakt med ham. Han kom når jeg ropte, og han fulgte triks.
I dag er han ganske gjerrig og egenrådig. Han får ikke gå på kjøkkenet, men han er ikke redd for sparkende ben eller smellende dører. Der han er, der er det fred. Han er sjefen. Sara og Burre, de andre kattene, er de eneste han gidder å fortsette å bølle med den dag i dag. Ingen andre bryr seg lengre.
Er ikke lenge siden jeg dro ut to tenner på ham. Han klødde så ille i tannkjøttet at han ikke ville stoppe å knage på meg. Han klarte knapt å lukke igjen munnen fordi tennene la seg skjevt. Blod i hele pelsen og greier. Jeg tok meg da den frihet til å fjerne de løseste på samme tid. Han ble straks mer fornøyd.
Han er blitt en skikkelig kosekatt. Men de spontane hive seg "over og drepe" kikkene hans har ikke sunget sin siste sang. Han kan plutselig begynne å bite midt inni kosen, men vet du hvordan du skal behandle ham, så slutter ham straks.

Ozzy er nydelig til å være et lite mannfolk. Han er sjarmerende og passer nå veldig godt inn i familien som vår lille bølle. Han er fang-katt, dvs at han liker å ligge i fanget mitt. Pluss at han er blitt en kjempejeger! En dag lå det innvolder rundt i hele stua.
Ozzy er i dag også utrolig pen. En vakker katt er han blitt rett og slett, og har en veldig nydelig men frampå karakter. Han er også blitt litt vel selvgod med tiden.


Jeg er stolt av Ozzy. Selv om han ikke alltid gjør som jeg vil. Prøver å lære ham til å reise seg på to bein når han vil bli løfta, men virker som han syns det begynner å bli en døv ide. Funka i starten, nå er det bare teit.




Tross sine baksider ved å være terrorist er han absolutt en sjarmerende katt man blir varm i hjertet av å se på.

1 comments :

Katrine T.J. said...

Aww :'D Jeg vil også ha sånn nydelig katt ^_^