Sunday, November 9, 2008

Lyset skaper skygger

Jeg vil påstå at dette er et perfekt eksempel på en metafor. Den er så tro til sine ord. Alt kan sammenlignes. Det blir så ekte og realistisk.


Du vet at det sterkeste lys alltid kaster den mørskeste skygge?

Og noenganger, om du vil nå lyset, må du risikere skyggene?
Disse sitatene er som regel best å høre på engelsk.
Men hvor fantastisk er det ikke bare å tenke på metaforens vakre ord.

Tenk det, den snilleste personen du har møtt kan faktisk bare være en fasade. Det kan ligge så utrolig mye mer bak lyset. Men lyset blender en. De sterkeste skyggene avslører alt. Alle feil. Alt tenkelig av negativitet som overfladisk blir fremstilt av medier.

Hvis vi ser på lyset og skyggen som livets vei. Så er det ofte slik at om en blir født i lyset, har en større sjanse for å gå over til det mørke. Mens hvis en blir født i det mørke har en kun det lyse foran seg. Og uansett, havner en straks i lyset, er det fort gjort å tippe over i skyggene.

Er dette fordi lyset er et vanskelig sted å være, eller er det fordi skyggen fanger en? Eller er det fordi skyggen er et så mye bedre sted å være seg selv på?
Det virker så utrolig mye lettere å leve i mørket, for der blir en ikke lagt så godt merke med. Alt er så mye enklere, enn å leve i lyset hele tiden. Å bli lagt merke med, å aldri bli tilgitt en feil. Å være feilfri på livets betingelse. Å leve i mørket har mange unslippende smutthull for en stakkars sjel. Men er det likevel så fantastisk? Kanskje skyggene likt lyset eier en fasade. En ukjent fasade som ikke vises i metaforen.

Det er egentlig der. Men vi henger oss opp i feil ting, for fasaden er mørket. Alle feil kan gjemmes. Ingenting kan bevises, for mørket har fanget det. Og uten lys kan vi ikke avsløre noe.
Jeg ser på livet som en eksisterende metafor. En blanding mellom skyggene og lyset. En balanse som noenganger er i ferd med å tippe over. Det skjer sjeldent, men den vanskelige balansen gir ihvertfall en variasjon og farge på livet til mennesker.

Selv lever jeg bare det livet jeg er blitt gitt. Jeg tar ting som det kommer. Jeg er ikke spesielt flink til å tenke framover. Men jeg pleier ikke ta gleden på forskudd heller.

Solen står opp og går ned igjen. Idet solen hviler på horisonten er skyggene lengst.

0 comments :