Monday, September 15, 2008

Å være ett med verden

I dag fortalte en person meg noe interessant. Jeg ble ivrig med det samme. Han sa han skulle ønske han på en eller annen måte kunne vise meg hvor utrolig hærlig han hadde hatt det i helgen.
Han undskyldte seg da jeg spurte om han ville forklare, og sa at det ikke fantes ord til å beskrive følelsene som rommet det hele. For vi i det samfunn vi lever i den dag i dag, har lagt et språk som til denne dato er absolutt. Det gjør det da umulig for enkeltindivider å forandre på noe som kanskje burde bli forandret på når et samfunn består av flere enkeltinvdivider med forskjellige meninger og behov. For vi alle har ikke forstått at det finnes for få ord i vårt språk, til å beskrive alle følelsene som fins.
Alle ting som kanskje gir feil oppfatning, eller ord som i assosiasjon og sammenheng med andre ord burde vært noe helt annet enn det det er.

Han spurte meg omsider om jeg hadde opplevd følelsen av å være ett med alt. Jeg svarte nei, som er det korrekte svaret, for det har jeg ikke. Han svarte med at han unnet meg det, og at hvis jeg søkte det og kanskje var heldig å finne det en dag, så hadde jeg svaret. Svaret på alt.
Personen er interessant, for jeg har alltid ønsket det. Jeg har i samfunnet jeg lever i ønsket meg til et annet sted, eller til en annen tid. Et sted hvor folk kanskje kunne på bedre måte beskrive hva jeg følte, eller fortelle meg mer konkret hvordan jeg skulle finne det jeg søkte.
Et smålig eksempel på min daglidagse frustrasjon er igjen språket. Hvor vanskelig jeg ofte kan ha det med å beskrive noe som er, men som likevel ikke har ord. På grunn av språk den dag i dag er vi ekstremt begrenset i teorien på å være et menneske. For mennesket er mer enn de begrensningene en får ved å snakke. Derfor bør vi stoppe å snakke en gang i blant, stoppe å tenke på hva vi skal si, heller føle. Vi må føle mer.
Føler vi mer vil vi forstå mer, forstår vi mer kan vi leve bedre.

Jeg har lenge lurt på hva vi mennesker tenkte på før vi kunne snakke. Vi kunne ikke engang ordlegge oss i våre egne tanker. Så begrenset. Så tomt.
Hva med alle tingene vi den dag i dag føler som vi ikke kan finne ord på. Utrolig mange av oss lever fint på dette, mens det finnes utallige der ute som lever et halvt liv fordi de ikke får bringt fram resten av dem selv. Fordi det ikke kan sammenliknes den dag i dag. Fordi språket og den almenne forståelsen er absolutt.
Jeg regner selvfølgelig med, håper ihvertfall, at det finnes noe språk der ute som har alle de ordene vi mangler. Folk der ute som slipper å leve ufullkomne liv. Folk som lettere kan finne seg selv, og føle seg ett med alt.

Jeg gleder meg til den dag jeg kan se opp mot himmelen og forstå alt. Føle hele bølgen slå ned på meg. Igjennom hver eneste celle i kroppen min. Se meg omkring og forså at jeg er i en perfekt balansegang med alt og alle omkring meg. At jeg er ett med mine omgivelser.

0 comments :