Thursday, September 11, 2008

Legends of the Fall

Jeg har nettopp sett ferdig den fantastiske filmen Legends of the Fall. Det er den vakreste filmen jeg noensinne har sett. Mulig den mest praktfulle filmen som finnes. Så simpel, men likevel så betydningsfull. En så liten detalj, men likevel så enorm i det hele. En så lang film, som likevel blir for kort.
Denne filmen er så vakker at en er nødt til å elske den andre gangen en ser den. Når en forstår det hele, og kan følge nøye med.


Jeg presenterer, en filmatisering basert på Jim Harrison's novelle:

Jeg overdirver ikke med å si at jeg har hatt tårer i øynene fra første sekund. Jeg har så mye jeg vil si og meddele, men det er så vanskelig å sette ord på alt sammen. Få det ut i riktig rekkefølge, få det til å høres like storslagent ut som det virkelig ér.

Filmen tar tak i karakterer så kraftig og gjennomtenkt at man skulle ønske en oppfant det helt på egen hånd. Balansen mellom hver og en karakter er 100% perfeksjonisme. Den balanserer på en nålspiss uten noen som helst fare for å falle.
Jeg elsker utviklingen av enhver karakter. Valget av skuespiller er helt sinnsykt perfekt! Siden filmen rommer et stort tidsrom, har vi karakterene i store og små utgaver. De ser ut som seg selv, og virker som seg selv. Jeg er helt forbauset over hvor detaljert det faktisk er.

Filmen skiller seg ut fra andre filmer ved nøyaktighet og detaljer. Denne filmen ulik mange andre gir slipp på simple hendelser, og gir oss kun slutten av den hendelsen å smake på. Dette i sammenhengen får oss til å tenke mye mer over hva som skjer, siden den hendelsen i seg selv fikk oss til å tenke på hva som hadde skjedd. Jeg har aldri før opplevd en film som får meg til å se for meg hendelsene som er klippet over så genialt. Det får meg til å føle meg som en del av det hele.

Denne filmen har den mest overbevisende tidsreisingen jeg noengang har sett. Det er ikke altid en legger merke med at et år er gått i en annen film. Men her føler man plutselig at årstiden for 5 min siden virkelig er så mange måneder som det skal være.
Filmen rommer flere år. En hel historie å fortelle. Så sørgelig. Den får deg til å tenke over hvor sinnsykt lang tid dem må ha brukt på å lage filmen.

Denne historien gjør alle problemstillinger så sannsynlige. Man får lyst til å dø for det samme som karakterene i filmen dør for. En kan føle så stor medlidenhet med karakterenes historie i denne filmen. Den kan faktisk minne deg på hva slags fantastisk liv du egentlig lever. Denne filmen er den filmen av alle filmer som får deg til å leve liver ut 100%. Den får deg til å gledes over hvor utrolig fantastisk et liv kan være.
Den beskriver så bemerkelsesverdig hvor stort livet er. Karakterenes klokskap kan selv lære deg noe. Den kan til og med minne deg på hvem du virkelig er.
Hvis du aldri har tenkt på filmer som en kilde til viten, så gjør det når du ser/hvis du ser denne. Det vil kun gjøre deg godt å tenke over hva du bruker så mange kostbare minutter av livet ditt på.

Filmen forklarer kjærlighet mest av alt. Forhold mellom mennesker i helhet, kvinnens kjærlighet, og mannens. Den forklarer hvordan det er å ikke bli elsket tilbake av en du elsker. Og den viser hvordan du er i stand til å forsvare det du står for, eller de du holder meg.
Filmen viser deg at du kommer langt med å gå dine egne veier, men den viser også hvor grusom denne verden er, at en faktisk er i stand til å stoppe deg i det livet du er tilsjeket. Den viser deg også at du heller ikke skal gi opp om du får en nedtur. Denne filmen vil kun dra deg opp.
Det er ubeskrivelig hvordan en så sørgelig og lidenskapelig film kan ende godt. Man må gråte over dens skjønnhet. Det vakre i det hele. At noen kan lage en så sinnsykt ytende film. At man allerede i 1994 kunne få så mye ut av filmer. At de var ment å lære en så stor del. At de ville vise deg ting du kun hadde hørt om. At de ville gi deg en forståelse for mennesket, livet, og alle skapninger rundt deg.

Jeg klarer ikke få ut mer nå. Det får bli det. Eneste jeg vil legge til er at jeg annbefaler denne filmen på det sterkeste! Det er nok ikke bare min og Rinos favoritt. Den er dømt til å bli din også om du åpner øynene. Jeg har aldri før lagt mitt åsyn på en vakrere utsmykket film før jeg så denne. Absolutt verdt på bruke tiden sin på!

I tillegg er musikken komponert av James Horner. Som etter min smak skaper nydelig filmmusikk. En lite snut med film og musikk:

0 comments :